9. november 2013

Frokost i Italia !

Nærmere bestemt i Bolsena, hos min favoritt Pasticcheria, klokken ti skulle jeg møte min søte venninne Cristina.

Har blitt litt tradisjon å gå her, fordi her får du de beste kakene, og selvsagt stemningen her !! Når Cesare (som sees bak disken her) synger for oss, og når det er sagt, han synger ikke bare for oss altså, men synger støtt og stadig - bare fordi han er så glad i å synge.


Valgets kvaler....trøsten er at de fleste kakene her er sånn småkaker, altså de er veldig små....ehhh...slik at man kan velge fler. Godt jeg ikke spiser slik frokost hver dag:


Mitt valg var dog kun en, den til venstre på fatet her, pyntet med en liten ananas bit på, de helt til høyre - bittesmå med ett bringebær på toppen, var en gest fra Cesare som mente at disse måtte vi bare smake på.  Det var viktig og ta de i en jafs, så alle smakene var der på engang:


Såklart skulle det hele nytes, med hver vår kopp cappuccino:


Og her er vi, sittende inne idag, fordi været er så rart, regn og varm sol, og opphold og vind.....:


Så begynte det virkelig og ta av...ikke med været, men med stemningen her inne, og den kan ikke beskrives med bilder, så jeg prøver og gjenfortelle:

I selve bakeriet, som sees fra ett lite glassvindu her innefra, var det to damer på besøk. De var fra en lokal avis, fotograf og journalist, som skulle skrive om dette fine lille stedet her.


Når de så var ferdig, kom de ut for og ta en kaffe og selvsagt forteller Cristina dem at her kommer utlendinger på besøk, altså meg !

Gudskjelov, snakket de engelsk, så jeg kunne svare på deres spørsmål.

Så entret det en meget elegant eldre dame inn her, jeg har sett henne mange ganger før, og selvsagt kjente Cristina henne. Damen er fransk, men har bosatt seg her. Vi hilser på hverandre (på italiensk) hvorpå Cristina spør henne:

"Hvor tror du min venninnen kommer fra?"

"Tjaaa, jeg vil gjette fra syd Italia !"

Dette syns jo Cristina er så morsomt, og Cesare lytter også inn på dette, og smiler og humrer i bakgrunnen, mens de nesten i kor sier:  "Ville du trodd hun er norsk !"

"Nooo, norvegese? No possible...." hun mente jeg gestikulerte akkurat som italienerne når jeg snakket, og nordmenn var jo ikke kjent for det akkurat.

Imens har det kommet inn en annen kar, som kikker støtt og stadig på oss, før han kommer bort og sier til meg: "Jeg vet hvem du er, du bor i Castello'n".

Jeg kjente han ikke igjen med engang, og ser litt spørrende på han og spør, "fra hvor har jeg deg hen?"
"For 3 år siden la jeg og mine menn brostein på plassen i Castello'n - foran Enoteca'n, og da hilste vi alltid på hverandre, da du passerte."
(notat til meg selv: - kanskje slutte og hilse på alle du treffer i Castello'n, ikke lett og kjenne de igjen, tre år etter?)

Ahh, sier jeg og husket det, og sier til han: - at du kjenner sikkert min mann, som kjøpte stein av deg til vår lille inngang foran huset vårt i Castello'n. Hvorpå journalisten bryter ut i latter, og jeg skjønner ikke hva som er morsomt, før hun sier høyt:

"Du er uten tvil norsk, for en italiensk dame hadde ikke røpet i løpet av setning nr 2 i en samtale med en mann, at hun var gift, mens du fletter det så elegant inn, om din mann !" 

Så joda, jeg var til stor underholdning idag, og når det skal sies, jeg liker og få folk til og le, bevist eller ubevist, så er det like moro hver gang - og kanskje særlig når det er ubevist gjort.

Ihvertfall, da vi reiste oss opp for å gå, spør denne fine karen meg hva jeg heter, og jeg håndhilser på han mens jeg sier navnet mitt (jeg har jo dannelse, så klart), og han tar hånden min galant opp og bukker lett, og jammen meg får jeg mitt første kyss på hånden, noensinne !!

Der og da, var det ett lite flashglimt inni hodet mitt, fra sånne gamle filmer, skjønner du hva jeg mener? Sånn Downton Abbey-aktig, hvor mennene hilser på damene med ett lett  kyss på hånden. 

Stopper jo ikke helt her - for idet vi går ut døren, møter jeg på en gråhåret mann, som smiler fra øret til øret og sier så gjenkjennelig til meg: "Buongiorno Signora ! Comme stai ?"

Ja, der var jammen meg den hyggelige mannen, som inviterte meg og mine tre blonde venninner til vinsmaking, i en kjeller i Castello'n, for noen uker siden.

Cristina bare står og måper, og sier: 
"- først får du kyss på hånden av Angelo, så kjenner du denne historie professoren her ! Ja, du overrasker meg stadig Helen"

- og jammen meg ble jeg ganske overrasket selv, ikke ante jeg at han var en professor, og har skrevet flere bøker, kunne Cristina fortelle meg. Jeg takket han igjen, for en så morsom, gjestfri vinsmaking mine venninner og jeg hadde fått. Innlegget kan du se igjen her.

Så fikk vi endelig kommet oss avgårde, etter nesten to timers frokost, og vi gikk derfra lattermilde og fulle av energi, og jeg må bare gjenta: det er moro å bo i Italia !

Ønsker dere alle en fin helg, og sender deg ett smil, for jammen meg "åpner" det mange dører - metaforisk sagt. 

9 kommentarer:

Sylvia sa...

Ååååå...nå kan du tro jeg har moret meg med din fantastiske historie, Helen . Tenk at alt dette skjedde i løpet av noen få timer!!!! Og DU var midtpunktet ( ikke rart i det hele tatt)
Er det ikke flott med sånne dager. Det er virkelig da en kjenner at man lever!! Jeg hadde det sånn den lørdagen jeg var ute og drakk vin med venninner, og kom i snakk med så mange kjente, både kunstnere og politikere ....

Godt å høre at været ikke alltid er helt perfekt hos deg heller. I dag har det regnet konstant ute, derfor er det så hyggelig å sitte inne med tente stearinlys, kaffe, te, litt sjokolade, og selvfølgelig strikketøyet. Er faktisk igang med julegaver nå.......og har fått litt juleinspirasjon. Skal prøve å kose meg med julen i år. Som regel er det masse stress for oss som jobber i butikk, vet du. Og man skal ligsom rekke alt, og kose seg underveis også. Det har jeg bestemt at jeg skal gjøre masse i år.
Ha en fortsatt fin helg, med mange nye opplevelser! Klem

Fru Tunheim sa...

Så herlig en frokost med DE kakene og den settingen rundt med all åpenheten mellom kafegjestene. Bare vidunderlig, rett og slett. Og ang. babyen så har hun ikke fått navn enda. Jeg ønsker meg Astrid eller Ingvild, men jeg bestemmer jo ikke og er veldig spent på hva det blir.

Mette sa...

Artig historie! Jo, vi liker litt galant oppførsel og oppmerksomhet... :-) Det er jo ikke mye som skal til for å løfte humøret!

Jorunns hobbyblogg sa...

Helt klart en super start på dagen, sånne øyeblikk er jo bare gull :)
.... Den frokosten er vel så langt unna norsk grovbrød eller havregrøt det er mulig å komme..... Kos deg videre heldige du, så venter jeg spent på å få høre om flere festlige øyeblikk!

Sol i Norge også i dag, ha en fin søndag
Jorunn

Anita Schaerr sa...

For en frokost og god start på dagen :-) Skjønner godt du får energi av dette - og nyter tilværelsen i Italia. Ha en fortsatt fin søndag.

Anita

Cathrines Kreative Hjørne sa...

God morgen Helen!
En sånn frokost kunne jeg også tenke meg - så herlig! Det må jo kalles en bra start på dagen! Bare kakene i seg selv hadde vært en uvanlig, velsmakende frokost for meg (laaaangt fra havregryn med melk), men så sluttet det jo ikke der! Hi, hi! Jeg synes du skal fortsette å hilse hyggelig på folk, for uten det hadde du jo opplevd mye mindre morsomme ting!

Her er det -5 i dag, og det er kaldt! Brrrr! Men med fyr på peisen og lys på bordet, blir det jo hyggelig!

Takk for alle hyggelig kommentarer hos meg - setter veldig pris på det! Skulle gjerne kommentert like mye tilbake. Men så tar bloggingen for mye tid, og jeg må spare skulderen (betennelse, ja), så da blir det mindre tid på pc'n.

Ønsker deg en flott dag!

Klem Cathrine :-)

Elisabeth sa...

For en herlig historie Helen. Får meg til å smile bredt. Og allerede har jeg sett den lille videosnutten fra stedet via Ig.
Nei hvem kan stå for et smil. Iallefall ikke ditt. Du stråler, du vakre!

Berit sa...

Tusen takk Helen for gode ord ! klæm fra mæ

Anonym sa...

That sounds like a wonderful way to have breakfast!!!!!!
The cakes look delicious!!!